Eg fikk perm på psykiatrisk institusjon. Det hadde forekommet trusler i 2007, om å oute meg for noko eg følte skam for, som i noko grad dreide seg om mennesklig adferd, om enn ikkje nobel adferd, men mennesklig. Det er banalt. Eg kan gå inn på det, men eg trur eg står meg på å drøfte det saklige, strukturelle. Eg opplevde etter dette sjokket, eit svik i mangel på rett karakteristikk for det finnes alltid meir presise beskrivelser, dei små tings vold. Det går på at verden vart uutholdelig. Alt framstod uforsonlig og tøft, endogtil beinhardt. Eg pustet til slutt i ein pose, og drog med drosjen på Oma antar eg, til psykiatrisk institusjon. Eg ville kort tid etter ankomst jobbe med skulearbeid. Eg ville for alvor gjere ende på evneveik stempelet eller kva eg skal kalle det, etter skarlagensfeber greiene. MERKNAD: Eg sa myte, myte har ingenting med meg å gjere, på individ nivå, ingenting. Det har alt å gjere med kva grunnstoff som blir brukt for religion. Det er f.eks sølv, gull, bronse, kopper. Ingen av dei påvirker psyken til eit menneske. Det finnes kvikksølv. Og kvikksølv er noe ganske annet Det blir visst gode historier av det. Eg synest ikkje det, men det kan sjå ut som det er litt tilfellet. Viss Calomel, kvifor Etylkvikksølv? Det kan virke som ein gamble. Uansett så ankom eg institusjonen. Eg pustet i ein pose. Eg vart vel satt på stadig høgere dose viss eg ikkje husker feil. Eg ga blandede tilbakemeldinger. Men i 2017 vart det sagt eg hadde «god» effekt av Zyprexa. Eg har ikkje kompetanse til å bedømme korleis dette virker ved kontinuerlige persepsjonsforstyrrelser. Eg er ikkje i nærheten, eg fikk adekvate karakterer til å komme inn på NTNU, på Siv.Ing, og det startet i 2006/2007. Truslene kom i 2007. Eg hadde dette psykiatriske oppholdet. Me snakker her Desember 2007 omtrent. Eg lurer litt på om det alltid er kompatibelt med persepsjons forstyrrelser og resultat som er målbart greie nok til å komme inn på Siv.Ing studiet. Eg hadde jo ikkje det, eg hadde nevrotiske greier umiddelbart etter truslene, og voldsoffer greier hadde eg også. Eg trudde ikkje på truslene, eg trudde det var noe slikt som LARP eg, eller noko, sosial aktivisme, noko eg ikkje forstod meg på, og da vedkommende med trusler meir eller mindre knurret at eg burde vel sei til psykolog at eg hadde lyst å kverke noen, eller noe lignende, og at dette nok kom til å utløyse økonomisk hjelp, ja då prøvde eg dette, ettersom han jo hadde kommet med trusler, tenkte eg at eg kunne beskrive fantasier om å hevne meg på han. Dei små tings vold kan være brutalt. Dei små tings vold kan være akkumulerte belastninger som vert for store i sum, når tilleggsgreier kjem til. Du mister til slutt besinnelsen. Raseri oppstår. Eg vart gærningen. Galningen. Men uansett fikk eg foreslått ein avtale om å følge undervisning ved videregående skule så godt det lot seg gjere ved behandling institusjon. Eg satt der på stadig høgere dose, og forsøkte å gjere lekser. Eg ba vel om mindre dose. Men det kunne nok komme til å forkludre attførings greiene eg søkte på. Da blei det høg dose. Eg hadde jo forsøkt å søke attføring på bakgrunn av helseplager etter bl.a ulykke og vold og igrunn jobbfesten eg har beskrevet. Det fungerte ikkje. Ila førjulstiden 2007 skulle eg ta ein prøve på Fusa VGS. Eg hadde jo fått dagens/døgnets dose. Eg måtte ut og overleve allikevel, og det betydde forsøk å ta prøven i fysikk. Eg kjørte fra Voss og til Fusa. Det fungerte ikkje så bra. Eg sovnet medan eg køyrte. Eg sovnet ikkje medan eg køyrte. Eg klarte på mirakuløst vis å unngå det. Dette betyr å nesten lukke øynene imens eg køyrte, så trøtt var eg. Eg trur eg løyste det ved å klapse meg i ansiktet. Det fungerte ikkje bra, men det fungerte. Eg klarte vel mirakuløst å svare litt på fysikk prøven. Dette vites ikkje. Eg satt på eit rom og gjorde kanskje ei oppgave. Uansett klarer ikkje hjernen dette veldig bra på medisinene. Den klarer ikkje det i forberedelsene veldig godt, og den klarer det ikkje på prøve, eller når du skal kvile etter studier. Eg snublet ut av skulen meir eller mindre. Det var vel kort samtale og heimebesøk hjå Facebook venn. Etter dette køyrde eg heim. Livet føltes som eit komplott. Eg skulle vha trusler forbli noko nær evneveik. Stakk eg hovudet opp, så skulle eg slåes så hardt at eg holdt meg nede. Har du kjent raseri, som du var for medisinert til å føle, da kan det hende du reagerer med sjølvdestruksjon. Den vinterdagen gjorde eg det. Eg ga like mye beng i livet som livet ga beng i meg. Eg trakket på gasspedalen på snødekket, eller isdekket. Ved mundheim, enten ved den murkanten som er fjernet, eller den murkanten som er gammel mistet eg styringen på bilen. I 2017 sa dei at alle mine tilbakemeldinger på medisin hadde vært bra i 2007. Dei sa at dei bra skuleresultatene eg hadde oppnådd var pga medsinenene. Så tok dei lappen fra meg da eg protesterte mot medisiner. Dei visste mao bedre korleis eg hadde fått gode resultater, eg trudde det var ved disiplin, oppofrelse, og hardt arbeid. Dei visste det var med medisiner. Eg tibrakte nokon år på flukt og transkriberte samtaler. Deretter hendte Strasbourg. Deretter internering, det dei kaller tvang. Eg bare gjorde det eg vart fortalt. Eg snakket innledningsvis om seponering men vart henvist til maintenance filosofien. Eg påbegynte seponering, da i samråd med psykiater. Dette påbegyntes i 2024, umiddelbart vart det solgt inn IMR kurs. Eg deltok. Eg seponerte så i samråd med lege. Eg klaget i 2026 på korleis medisiner virket på kroppen, f.eks på korleis abstinenser blir, fedme er relatert til dette. Dette kom ikkje med i journal. Det er så lang tid det kan gå før du har holdbare punkt, til å sei at eg har hatt motforestillinger mot medisin, men det er ikkje særlig godt å bevise at det er blitt sagt i samtale, og etter all sannsyn i 2007. Eg ligger ved bildene som er AI generert av nestenulykka på Mundheim. Mtp min forståelse av lobotomi historien, når eg no ikkje kan hugse korleis vegen var ute ved Mundheim i 2007 på heimveg i Desember, er det som verden vil fjerne dei problematiske minnene opplever eg nesten. Eg hugser ingen buss skur der. Men det var det vel kanskje. Eg illustrerer det. Etter dette ga eg egentlig litt faen. Eg trur nok det er slik at noko som fungerer mot banka kjør opplegget som møter deg når interesser skal hevde seg og psykiatri begynner å melde seg på i livet er kontramedisinering, dvs eins egen medisin. Motmedisinen. Ila 07` året hadde det vært så mykje stress, og farlig gambling med livet mitt at eg berre måtte gløyme. Det er vanskelig å bry seg om problemer når du må konsentrere deg om å gå, kanskje sjanglende til soverommet. Men det var etterpå dette. Ingenting heilt dønn kritisk skjedde ila dette året. Eg skjemte meg ut på eksamensdato, eg fikk 4 på matte, tipper R1. Eg kan fastslå at eg drakk for å slå av nervesystemet, eg tviler på tabletter, eller det betyr Zyprexa var med i ligningen den spesifikke dagen/natta/morgonen. Eg fungerte slik; drikke og eventuelt ei klype Zyprexa, sover du ein halvtime, har du overlevd natta og kan fungere neste morgon, prøvedagen. Men det var ofte ellers, ganske raskt etter egentlig medisin seponering i 2008 området, var det denne blandingsgreia. Deretter meget raskt sikkert kun alkohol. Men tilbake til eksamensdato. Eg vart vekket og raste i bil forbi en lærer på veg ned til Øystese Gymnas.Eg klarte pensum i nokon grad. Det kan umulig ha stinket bra etter eg besøkte toalett den morgonen. Eg tviler på at eg alltid unngikk å dunste alkohol. Men dette (under), før alkohol greier som egentlig begynte da eg kom meg etter opphold, det med å ikkje kunne være rasende, det kunne nok endt mykje verre enn det gjorde. Det kunne mykje annet og ha gjort. Men dette innledet ein ganske umulig periode i livet mitt. Dette med å prøve å gløyme at du forsøksvis skulle «slettes», etter ein decent skule innsats. Dette med at eg skulle være vanskelig, med eingong eg fungerte, da var det nord og ned med meg. Legger her til at Rochutane hjalp meg med hudproblemer som holdt på å påvirke absolutt alt av unge år, med da eg merket positive hudforandringer oppstod presset om Zyprexa bruk. Eg trur Zyprexa kan roe ned greier. Desverre er det dette å sei generelt om antipsykotika bruk i Norge. Det er 95 K Nordmenn på Zyprexa. Kan 1/50 ha bruk for dette? Eg veit ikkje, eg veit at EG har hatt problemer pga at eg ikkje har berre gode helseopplevelser med dette preparatet. Eg har dessuten villet være medisinfri, men det har vært problematisk press. Eg lurer egentlig litt på Norge eg, kva er det som medfører at negative medisin beskrivelser ikkje kjem med i pasinetjournal. Me veit jo at «helsedata» visstnok har veldig stor verdi. Men når opplysninger uteblir kan det jo ikkje være innovasjon som skaper verdiene. Kva skaper verdien til helsedataene.

Eller:

Kanskje var det slik.