Kommer… !Liste nederst! (liker lister, eg har vel snakket om filmen High Fidelity fra 2000).

15mars lista er klar!Liste forklart nederst!

1. Ambulance Blues – Neil Young (fra albumet On the Beach)
2. Dream Baby Dream – Suicide
3. Glemte minner – deLillos (fra albumet Hjernen er alene)
4. Wonderwall – Oasis (fra albumet (What’s the Story) Morning Glory?)
5. Strange News From Another Star – Blur (fra albumet Blur)

Støy om dagen

Ein markant lyd, litt som TV’en i gamle dager, da bildet på NRK hadde gått over til snø. Kva var det Liam Gallagher sa om støy som andre har merket terapi relatert? Eg håper Liam Gallagher blir kvitt det. Det er vel deilig uten tross alt… …deilig å kunne velge.

Husker Dü, lyden på den gamle TV’en ca 1990

Lysstoffrøyr i mulig nedkjøling etter dagens TV glaning og kanskje ein slags statisk støy.

LISTE

Hmm… kva blir første melodi på lista. Eg får kanskje tenke litt på det i helga. Kanskje bør eg smette inn ein deLillos sang (har eg med det ein støy rock representant på lista for å «full circle» innlegget, kan deLillos til nød fly som støy rock? Hardly. ) Men med vrengen(andre har vel brukt betegnelsen vreng på gitar om denne plata) på gitaren frå Neste Sommer albumet er definitivt støy rock referansen mulig å diskutere. 5 sanger minimum, ikkje meir enn 10. 07:13 FRE13(uhu?!).03.2026

14/3/2026

Lista kjem til å bære preg av gjentaking av det substansielle. I det siste har eg reflektert over kva rolle musikken spelar, når du f.eks ikkje høyrer lenger, eller hørsel ikkje er som den er, men det er apropos til samtale mtp musikkterapeuti evt kanskje terapi. I Liam Gallaghers tilfelle kan det være lyden får motsatt vektor i forhold til hørselsansen. Kva gjer det med hovudet når det trives med lyd utenfra. Eg hadde lyst å putte Ylvis – Ytterst på Tissen på lista, den ville isåfall være eit bra bilete på enkel språkbruk, eller minimalistisk språkbruk, men kanskje eg skal holde meg til kjerneaspekt ved Platformed innlegga og ikkje skli over i det som er morsomt sjølv om humor kan være alvorlig og drastisk tiltrengt av og til. Hadde eg mistet hørselen ville eg nok kanskje nynnet andre sanger for meg sjølv, meir musikalske. Eg hadde nok gjentatt det substansielle skulle eg nynna uten hørsel. Ylvis formidler ei god blanding av faktisk musikk interesse, og humoristisk tilsnitt. Ein kan velge å le pga

Platformed ødelagte sko Strasbourg

Men det var ikkje morsomt seinare det året, 2020. Då vart det tvang. Motsatt vektor på lydforståelse og kvar lyden skal komme frå ideelt sett er heller ikkje berre komisk.

Ambulance blues

Liam Gallagher er ein morsom kar, og seier dette gravalvorlige/nokso alvorlige med humoristisk tilsnitt. Allikevel blir det Ambulance Blues som får åpne ballet på denne lista(her har eg vel høyrt litt på musikkkommentatorer). Dei (ambulanser) kan berre gå så og så fort. Den kjem frå At The beach albumet. Eg las anmeldelsen, og tenkte vel at det Neil Young albumet begynner eg med. Då hadde eg høyrt Albuquerque fra Tussler albumet til Motorpsycho ( dei bruker andre bandnavn i prosjektet) og begynt å lure litt på Neil Young.

1.Ambulance Blues – Neil Young

Og no har eg i Platformed innlegga aktivt referert til bandet Suicide, og støyrock har eg brukt for å skildre musikk. Eg synest Suicide sin åpning av låten Dream baby Dream er støyete, men på sin egen brilliante måte. Åpningen minnar litt om 60 minutes åpningen. Dokumentarprogrammet på CBS som valgte å bypasse reduktive teoriar om Havanna syndromet og gå til kjernen, mekaniske skader meir eller mindre, samt beskrivelser av vitneopplevelser (Platformed relevant). Sangen minner litt om Phil Spector sitt lydunivers. Then he kissed me er jo ei perle med maksimalistiske grep, Spector kaller det vel vegg av lyd. Suicide er litt like i energien opplever eg, men dei er definitivt også minimalistiske.

2.Suicide – Dream baby Dream

deLillos og sangen Glemte Minner er ei blanding av forskjellige verdener. Slik eg har forstått det er det faren, skodespelaran frå De dødes tjern, Per Lillo Stenberg som har skrevet teksten. Linjer som «det har jeg glemt med gru» og «jeg kan ta mitt liv med ro» er fantastisk språkbruk. Det er alltid ein dobbelthet til stede. «Ingen plager meg med minner, men tenker hun på meg mon tro». Det er hvor mye sangeren har glemt det, men husker det umiddelbart ved refleksjonen over at dette har han glemt. Sangen er også ei slags melankolsk sviske, uten å være sviske. Eg tenker 50/60 tal og 90 tal samtidig på ein merkelig måte. Når kritikarar framhever dei tre store albuma fram til Hjernen er Alene, og kanskje det som størst tenker eg at det seier dei berre fordi eg liker dette albumet ganske godt (neida ,joda).

3.Glemte minner – deLillos

Det er litt vanskelig å velge Oasis sang, dei er brilliante, men fullstendig gjennomhøyrt når du skal plassere dei på ei liste over substansielle musikk øyeblikk. For meg må det bli enten Rock’n Roll Star eller Stand by me. Dei har eg ikkje høyrt veldig mange gongar og dei er nett like bra som dei sangene folk kjenner best Don’t look back in anger og Wonderwall. Men eg kan jo sei korleis Wonderwall høyrtes ut første gongen eg høyrte det. Eg hadde høyrt Blur først, og alle i media (NRK mao) kunne fortelle om ein konflikt mellom banda, og viss ikkje det, iallfall ein konkurranse. Eg visste allerede at Blur var bra, og då dette snakket om konkurranse var etablert, ja då vart Oasis med eingong relativt til Blur mtp forventning til det du skulle høyre. Blur visste du var genuint bra, så då måtte vel Oasis være likt. Ja og nei. Når du høyrte Wonderwall trudde du ikkje at den kunne være så bra, for snakket gjorde at du tenkte at dei måtte vel være like. Men den var ekstremt sterk, melankolsk, og gammel og ung samtidig, men først og fremst fantastisk. Dessuten tenkte du at dei var like bra som The Beatles. Dei vart òg samtidige pga The Beatles prosjektet Anthology(bl.a ein serie, eit ITV produkt, ikkje BBC som eg alltid har trudd). Det er veldig mange fantastiske britiske band den perioden. Eksepsjonelt mange bra band. Det som gjer The Beatles til geniale, og eksepsjonelle kan jo ligge litt i at dei nok overskred den litt kjente 10 000 timers regelen i Hamburg tida medan dei var pur unge. Nevner her og meir ukjente The Real People og Dream on. Dei coachet angivelig på eit tidspunkt Oasis, men forsvant litt pga praktiske greier, dvs krøll med plateselskap, og forhindret sentral utgivelse. Musikalsk sett var 90 tallet tiåret som egentlig ikkje kunne ha skjedd for det var så bra.

4.Wonderwall – Oasis

Det er Vanskelig å utelate Blur når du først er født på 80 talet og ungdom i 90 åra. Musikal historisk(17 April 2026 musikkhistorisk evt, eg har skrevet i strekk meir eller mindre etter nyttår for å sette ord på ting vedrørende helse etc. Ordsalat er å påregne) er det umulig. Oasis er The Stone Roses og The Beatles i litt større grad enn Blur som er litt meir The Kinks. Vidare er kanskje Blur og Modern Life is Rubbish albumet særlig likt XTC, og Partridge produserte vel heilt begrensa Blur, det var ikkje eit varig samarbeid. Eg høyrer på dei melodiene Partridge produserte, for meg framstår det litt som om desse innspelingane minna noko meir om XTC’s tidlige uttrykk. Det som er med Modern Life is Rubbish, er at det derimot er veldig likt XTC’s Skylarking album, som kom seint i XTC’s diskografi. Medan eg liker XTC og tidlige utgivelser tenker eg Skylarking ruver litt over resten av utgivelsene. Dette har vel med eigarskap fornemmelser å gjere, og kva du er investert i, lyttemessig. Dear God gjorde meg til XTC fan. Det er sagt at Todd Rundgrens skapte ein pastoral lyd på Skylarking albumet. Det er akkurat slik eg føler det med Blur’s tidlige periode, dei har føttene plassert i eit slags 90 tals England, men ser mot skyer av fortida, og romantiserer dette minnet i kontrast til samtid. Dette er ei fortid der H.E Bates spaserer midnatts turer i Northampton i Rushden/Wellingborough området, og lager fortellinger om England som egentlig er idyller. Dette kva angår romantisering kontrastert med realisme, sjølvsagt etter at Bauhaus har kommet fra det samme Wellingborough og laget sanger som Bela Lugosi’s Dead, og etter Monty Python(BBC!). H.E Bates, er kilden til Livet med Larkins som var popoulær i tida 91-95 på NRK (men ikkje BBC produsert, ITV produsert). Vidare kunne Blur, viss du tar med Gorillaz og Damon Albarn i Blur fortolkningen (og det må du jo) diskutabelt være lik på Joy Division/New Order lydverdenen av og til. Nevner Trainspotting soundtracket som felles skjeringspunkt. Temptation kunne nok minne om Blur augneblink, særlig i vokal tenker eg. Det er vanskelig å velge Blur sang. Det kunne vært så mykje. Clover over Dover er representativt for Modern Life is Rubbish til Country House tiden, men Blur’s høgdepunkt mtp å bli «who they were destined to be» kom kanskje med Blur og 13 albuma. Denne må eg tenke litt på. Berre det at kanskje eit lavpunkt i kreativiteten deira var oppe og angivelig kniva med Oasis seier ein heil del. Band er ikkje eit individ, det kan ikkje fungere som eit individ, men er meir komplekst pga at fleire personer skal fungere optimalt samtidig slik eg vurderer det. Blur har vært veldig produktive. Dei har hatt mange høgdepunkt. Det kjennetegner vel alle på lista forsåvidt. Det einaste som er greit å påpeike mtp kva eg her forsøker å sei er at Blur’s definitive kommersielle høgdepunkt nødvendigvis er Country House, sjølv om det er eit heilt greit album(17042026 mao The Great Escape), er det kanskje ikkje Blur’s høgdepunkt. Det det derimot er, er ein pop knockout på musikkkonsumenter. Eg digget Country House da det kom. Var det ironi i tillegg til veldig fengende pop, ja for viss det ikkje var ironisk var det vel nesten litt melankolsk, deretter ironisk og på ein måte snerrende med musikalsk ompa tematikk, kva gjekk det i med den koringen, eller kva ein skal kalle det «Blow, blow me out, I am so sad, I don’t know why? Blow, blow me out, I am so sad, I don’t know why?». Det var nytt når det kom, det høyrtes allikevel heilt tidlaust ut, nesten gjenkjennelig, som om sangen var ein del av kollektiv underbevissthet og berre venta på å lastes ned av det riktige hovudet for å gje det form. Det kan jo skyldes litt forskjellig. Her må eg vel bemerka at Britpop i Norge, for den i nokon grad generelle NRK sjåaren(trur kanskje eg var litt mindre vanlig mtp at me ikkje hadde parabol, når eg tenker meg om), kanskje for alvor våkna som fenomen etter Britpop nok hadde vore eit faktum i England eit par plateutgivelser-generasjoner. Mega bangeren «Do you remember the First time» av Pulp oppdaga eg ca eit par ti år etter Common People f.eks. Det som er kult med Blur er dei musikalske umulighetene. Både Oasis og Blur er mykje statement, det er den perfekte folkelige reaksjonen føler eg, på ei tid som kanskje hadde vore litt mykje «vi sier det sånn» i England og muligens også fortsatte litt i den retningen. Dei seier det på sin meir perfekte måte. Konflikten mellom Oasis og Blur var vel interessant den eine dagen ein samanlikna begges kommersielle høgdepunkt opp mot kvarandre, og der eg forventa likhet, vart eg overraska over at begge var eksepsjonelt bra på sin heilt særegne måte. Eg antar media er ein veldig borgerlig institusjon som har konsolidert med dei finare laga i samfunnet, og samlet opp gammalt rask om splitt og hersk geometri i mangel av betre ord, mtp hierarki som i status er litt pyramideformet der fåtallet styre osv, og der passa dette med drama kjempebra inn. Eg vil jo anta at konflikten mista drivkraft viss «antagonisten» var eit av det mest interessante alternativa å høyre på. Det er berre ein tanke. Det beste albumet for min del er 13, men Blur og er bra, og frampeiket til 13 er ein sang som er veldig fin, mtp å lage eit univers, eit lydcollage, som berre Blur gjer. Dei er meir lydcollage på 13, med sanger som 1992. Ja, og Tender, som nikker til Primal Scream. Eg husker eg lærte meg Sing i 2017, ila sommeren. Eg trur ikkje eg brukte mange dager på å lære meg Sing, på bass, samt gitar(ein kveld, eller to). Den er jo ikkje komplisert. Men allikevel ganske utsøkt. Eg tenker her på grunnleggende musisering til glede for meg sjølv, og ikkje briljering. Damon Albarn er vel sin tids Brian Eno i tillegg til å være Blur medlem som er svært nok i seg sjølv. William Orbit er kanskje det eller den musikalske bindeleddet/referansen mellom Damon Albarn og Brian Eno. Eg meiner ein kan begynne med Ravenous soundtracket, ved interesse for stilen til Albarn i ein transformativ periode, eg synest det kunne vært Ennio Morricone med Brian Eno’s disposisjon og struktur.

5. Strange news from another star – Blur

+SMS

+ at Helsenorge ikkje fungerer slik dei seier det skal. Då har eg sjekket litt opp i Dark Pattern problematikk. Alle er enig når det er Adressa, eller når det er Skilt greier, og registreringsnummer til bil. Men du kan ikkje bruke Helsenorge til å kansellere/eller endre fortel denne feilmeldinga. Kva er det Chilli mobil reklamen seier. Tjikkli billi. Det er særs sjeldan meldinger fungerer der inne, og brukervennligheten google fortel om, som må vel være basert på Helsenorge informasjon, med 24 t frist osv for å endre time, den brukervennligheten er nok ikkje der. Det er litt på denne bakgrunn eg vil ta for meg ein fortolkning av loggens anatomi basert på brukaropplevelse. Eg kjem nok ikkje til å være konkret med faktisk logg, men gje ein rask innsjekk på korleis informasjonen ser ut til å faktisk være, basert på eigne erfaringer og eigen resignasjon pga gjentatte teikn på forflatning av kvalitative data, om eg seier det med underdriving. Dvs «logg», vil berre være ein kvit firkant med skjermdump av nettopp ordet «LOGG» i svart type(font altså).

https://iscribe.press/2026/03/14/platformed-argumenterende-om-logg/