Plass 6- sete 14 (15, vekk fra folk)
Som tidligere pasient, på psykiatriske, sitter man og undrer, er den tøysete jenta på høgre siden med mobilen, lysende, ekte, eller for provokasjon
Er den stadig ruggende, og bevegende bebrillede jenten på venstre, ekte
Andre sitt åndsverk, i spill, det er derfor åpne undersøkelser er påkrevd.
På Lagunen Kino, i Bergen, sal 2
Kinoen er ferdig
Med provokasjon, meiner eg slik eg har erfart det. Eit slags evig provokasjonstilsnitt. Diagnosen, den set dei, slik det passer, gjerne på bestilling. Deretter er det å kjøre på med provokasjons tilsnitt til det ligner grisen, ja altså, til du er over grenser, til du er over i eit diktatorisk landskap. Deretter er det berre å håpe på at rekka av provokasjoner, hat, konvergerer til sjølvforsvar, eller annet. F.eks sinne, sinne dei ønsker å ramme inn med lovverk. Viss ikkje har du bekymrings meldinger. Nettverk. Eg har noko å seie om det. Det er om Ellinor Hamsun.
Mange korreksjoner og hjelpetiltak blir satt inn, og Ellinor får sjanse etter sjanse. Etter hvert «bruker hun opp sitt nettverk», slik mange med lignende adferd har gjort før henne.
Ellinor Hamsuns tragiske skjebne – del II
Kim Larsen
Det er mao snart på tide, snart på tide å bruke ein hammer mot hodet, til Ellinor Hamsun, i 1953, og så igjen i 1956. Det er 2026, Lobotomi, som hammar mot hovudet heiter når det er fagmann, eller behandler, som gjer det, og det er endå ikkje berammet som vold.
Det er snart August. Eg har noko å seie om det.
Det er snart Haust, og skulane byrjar igjen, psykologi, faget, eller profesjonen, var for ei lita tid så viktigt, at det vart vurdert dithen at det burde få plass på læreplan. Det er snart August, Augusta Rasmussen har skrive om 310 evneveike tyskertøser, og Gerd Høst om Ellinor Hamsun. Eg har ein tendens til å gå for billige poeng, når eg tenker det passer intelligensen. Eg tenker det passer intelligensen til f.eks Augusta Rasmussen, ho var pioner kvinne i sitt fagområde. Augusta Rasmussen skreiv i Det intellektuelle nivå hos 310 tyskertøser
.)
at kvinner som vel måtte tilsvare utvalg ifrå ei normalgruppe, når hovudkriteria i bunn og grunn var at dei forplantet seg etter eller ila krigen, med Tyskarar, og at dei hadde mindre skulegang. Augusta Rasmussen, vurderte dei veldig langt under normal IQ, som kan peike oss i retning av at dette er ein fabrikasjon, i forhold til at merkelige konsentrasjoner av lav IQ, ikkje nødvendigvis hadde med seksuell adferd å gjere. Dette vites jo ikkje(det er kjent at mennesker lever). Men IQ vurderinga hennar var slik at ho oppgav ein ny alder for dei, i IQ målingane, utvalgt pga internering på Hovedøya, eller det er min oppfatning i dag, 21 Juli 2026. Alderen var noko lågare, Augusta Rasmussen hadde i bakhånd ein test som påpeikte at barn ikkje hadde vondt av seksuelle overgrep. Me aner ein uheldig virkning av arbeidet hennar, her satte ho ned alderen til kvinnfolk skulda for å begå hor med fienden i større eller mindre grad, den justerte ho ned, ned i eit sjikt, der vidare overgrep ikkje kom til å skade dei, skulle me ta innover oss det fulle og heile korpuset av studier denne Augusta hadde utarbeidet.
Disse tyskertøser var i henhold til paragraf 9) i Provisorisk anordning av 12. juni om åtgjerder mot kjønssykdommer internert i en egen leir ved Oslo. Leiren blev avviklet sommeren 1946
Det intellektuelle nivå hos 310 tyskertøser, Augusta Rasmussen
Eg veit no ikkje, men dette lukter litt rigget. Og eg tenker historien om Ellinor Hamsun kontrasterer dette nett fint. Augusta Rasmussen foreslår nemlig ein kur, og det er insulin behandling.
Hovedterapien har vært elektro-sjokk, supplert med pentazol-sjokk-behandling, mens insulinbehandling ikke har kunnet nyttes p. g. a. plass- og betjeningsforholdene.
Då har eg vært veldig nøye med å lese litt om Egas Moniz, mannen som introduserte verden for leukotomi, altså lobotomi. Lobotomi skulle erstatte insulin behandling. Antoni Egas Moniz, tok livet av nokon uheldige mennesker, på tjue talet, men det stoppet ikkje Egas Moniz, han kuppet Nobel prisen pga sitt arbeid. Me veit ikkje altfor mykje om kvifor han vart forsøkt skutt av ein pasient i 1939 (bl.a ikkje navnet til pasienten). Det me veit er at det var ein schizofren som skaut han. Eg vil allikevel ikkje kalle Moniz for lobotomiens martyr, det er uvisst om Moniz sjølv jaga etter pasienten som skaut han med lobotomi hammer. Eg kunne nok kommet til å sagt at metaforisk gjorde han jo det, men presisert etterpå, at indirekte jaget han etter vedkommende som skaut, med lobotomiverktøyet. Skal me sjå det heilhetlig var dette ein ubetydelig utligning, kanskje 50000 globalt vart lobotomert, viss dette utgjer 50000-1, mtp utligninger, forstår ein at dette var eit menneskeliv som var litt meir verdt, og i 1949 var Moniz Nobel pris belønna for lobotomi. Den schizofrene mannen, som skaut, er ukjent pr. 2026, 21 Juli. Kl 2246. Egas Moniz havnet i rullestol av skadene. Pga av historieforfalskningen, Joar Tranøy visstnok skal ha bevitnet, med destruering av informasjon vedrørende dette, må me legge til at Moniz hadde ei gikt greie i henda (gouty arthritis) som kunne plassere folk i rullestol i teorien, vi må allikevel heilt klart forvente at gode gener kan ha reddet han, gode gener blir Nobel pris, det er kjent som Greyworm i GOT sa, og det eg har skrevet i grått, det er litt min måte å svare tilbake på det faktum, at når dei hadde slått hol i hovudet på pasienten, romsterte dei litt rundt i hjernen, og rota litt på, eg rota litt på mtp historia. Moniz skal ha forbarmet seg mtp pasienten som skaut han.
Norsk historie X, konturene av eit Hånd-iHanske-kompleks
Lobotomiens historie i Skandinavia er grei, frå 1939-1982 var me høgt i verden pr.Capitae på lobotomi. Norge var trulig nr.2 på denne trona i Skandinavia, rett etter Danmark, staten me var koloni under i lengst tid, av Sverige og Danmark. Men den første lobotomien i Norge skal ifølge KI ha skjedd i 1941, etter Tyskarane sitt inntog. Då var Nygårdsvold regjeringen vekke fra desse kystane. Det skal ha skjedd i November eller Desember dette året. Ørnulf(av og til Ørnulv) Ødegård stakkar, var overlege. Me veit ikkje grundig kva som har skjedd, eller korleis han overlevde Tyskerenes inntog, men han kan ha vore redd. Det kan sikkert andre ha vore og. Ikkje for det, sjølvmordstalene sank under krigen, om det var under rapportering eller om det sank, er litt irrelevant, dei sank, og folk i embeter førte statistikk. Me veit at FHI lenge mistenkte under rapportering av sjølvmord. Ørnulf Ødegård var ansvarlig på Gaustad, og 16 lobotomier vart utført i mellom 1941-1947, seier AI/KI pr 21 Juli 2026. Etter krigen fikk Ørnulf/v Ødegård ansvar for Knut Hamsun sin behandling, Hamsun var plutselig paranoid. Paternalisme er vel klinikken, Foucault klinikken, det må gå an å seie. Ellinor Hamsun vart lobotomert to ganger, i 1953 og 1956, arven vart brukt til å fikse barndomsheimen Nørholm. Igår ved AI/KI research, var det berre Eduard Busch som hadde ansvaret for lobotomien til Ellinor Hamsun, i dag, ein god gjeng. Når vi leser sitatet under er det all grunn til å være litt skeptisk, «kan ikkje gjere skade»
Den kjente psykiateren Eduard Busch fant det «ligeså vanskeligt at tage stilling til denne pasient som sist gang vi så henne». Han var «skeptisk overfor effekt», men vurderte det også slik at «vi neppe kan gøre større skade ved en radikal lobotomi» (Kragh, 2010, s. 336), noe som ble utført tidlig i 1956.
Ellinor Hamsuns tragiske skjebne – del II
Kim Larsen
Eduard Axel Valdemar Busch, M.D., 1899-1982
av PALLE TAARNHOJ, M.D. nevnes ikkje dette i nevneverdig grad, det var året før, i 1982, at siste lobotomi vart utført. Kanskje det ikkje var stas lenger i 1983. Kven veit kvalitet dette «obituary»’iet. Kanskje er dette øyeblikket for å slutte å bruke ordet konvergere, i utstrakt grad, utenom til matte, for det var vel ikkje slik at Eduard Busch ikkje var ansvarlig for lobotomier, han konvergerte vel ikkje til Nevrokirurg etter at lobotomi ikkje var greit lenger, det var vel heller slik at dei slutta å nevne det, og ordet som erstattet det minnet ingen om lobotomi.
Sant er det iallfall at spissrotgang blir brukt om det styringspartiet som har sittet flest år ved roret i Norge etter krigen. Viss nettverk er lov å hefte ved ein pasient når hovudet skal penetreres med slagkraft i form av lobotomi, eller ishakke, som Freeman’s metode liknet på, ja då må ein ha lov å sjå på nettverk, proporsjonalt, den andre vegen, mtp assymetrien i makt forholda. Ørnulf, vel han havnet aldri på liste nr.1, kven som vart lobotomert under krigen er vel ikkje vidare konkret den dag i dag. Mtp Skandinavia, så var det vel kanskje ikkje noko konkret lobotomi nettverk, men leger og dei høgt på strå, og klinikker og institusjoner hadde vel eit slags nettverk, i mangel på bedre ord. Eg har problemer med å forstå at årsaks sammenhengen er veldig vanskelig å forstå seg på idet du har gjort inngrepet, og pasienten «mangler alt initiativ». Knut Hamsun møtte Adolf Hitler i 1943, Ellinor på 30 tallet, 37 var vel foreslått i teksten av Kim Larsen. Viss Nygårdsvold regjeringen landet bra med sin spissrotgang, og spissrotgang sidan var særs vellykka, ja då må ein nesten foreslå det samme om Ørnulven, det er godt gjort å unngå å skade partisaner med sin lobotomi tilknyttede aktivitet ila krig, og unngå liste Nr.1
VOI VOI – langt opp, kort det ned bl.a litt relatert til bekymringsmeldinger
Eg sitter her og er rammet av symptomer på søvn apne. Plutselig mister eg tråden i det eg skulle skrive. Eg tenker at det er så mangt. Det er så mangt her i verden. Eg berre lurer på, når kuren for Demens kjem, kanskje i dag, kanskje imorra, kanskje om 20 år, blir det da for alle, eller blir det for dei som er bemidlet. Slik som i dag. Oljearbeiderar får tinnitus.
Det vert nyhendesak. Ting er som dei skal mtp nyhendesak.
Eg har tinnitus, mange har søvn relaterte problemer. Det vert ikkje som det skal være, det blir gladsak aktig informasjon i Schibsted avisen, du kan bruke ørepropper med hvit støy, siden, når det tenkelig er ein og annen stakkar som har fått tinnitus, litt pga slike råd: «Ekspert advarer mot propper». Ting er definitivt ikkje som det skal.
Eg er på fjellet, og dei siste gongene eg var på DNT hytte, då vart det folksomt. Eg havnet på rom med ei kvinne som tilsynelatende hadde med seg assistenter. Då pasienten var blanda inn i klientellet på hytta, oppstod det at vedkommende, gjekk inn og ut, og inn og ut av soveromsdøra, som om ho hadde fått instruks om å gjere nettopp dette, som for å vise meg, som ennå låg i sengen, at på ei DNT hytte, der er det speleregler. Det å kvile etter eget behag, det var ikkje innbefattet av dei spelereglene. Dette var vel kanskje i 2019, sommeren 2019. Eg opplevde det samme, altså tilsvarende i 2020.
Eg stengte døra, då det kom fullt av folk, først på ei av dei andre buene, og så der eg huserte, i Oktober. Ja det kunne jo hende eg hadde Covid 19, og eg hadde for lengst oppdaga at eg var ein person som var eksponert for merksemd, og dessuten forstod eg raskt antallet, og at eit rom var meir enn nok for dei. Men reglene om Covid 19, og meter og slikt noko vart ikkje overholdt, seinhausten, og dei første vinterdagene, 2020, på Grindaflet hytta, dei ville inn til meg, og bruke dei romma som var tilgjengelig. Det tenkte eg at gjekk ikkje an. Dei fikk begrense seg. Dei fikk begrense seg til eit rom, og eg hadde allerede opplevd interesse
Dei måtte begrense seg, dei hadde ikkje gjort det til no, og det var den einaste rolla dei hadde der, i fjellet, at dei måtte vise resolutt, begrensingsvilje. Eg kunne ikkje underholde dette. Kven er dei igjen: dei forer systemet med bekymringsmeldinger, dei skulle inn på ikkje-berre-romma, men i kroppane til folk 2020, med sprøytet sitt. Eg snakker om Covid 19 vaksinen.
Sågar ikkje dette:
Eg leser at politikarar, dei opplever hets. Kan dette underbygges av gode, varige data. Eller blir det berre enda ei nyhet, der me blir fortalt at slik er det. Når dei så fyller ut forsikringspapirer, er dei då eksponerte personer, for dette trur eg kjem til å ytterligere kommersialisere «den populære forsikringstakeren», og har du forsikring, er det i noko grad kvalifiserende. Me ser at bekymringsmeldinger er stadig assosiert med strukturell utanforskap og jobb klubb mekanismer.
Eg støtte på vedkommende, sentral i nyhetssak, i Norheimsund, ovanfor den gamle klesbutikken som vart lagt ned i 2025. Eg har notert meg 3 september 2021. Det var sjarmfullt det kan ein seie, eit glis og ei passering, i det du har eit ærend. Eg var ikkje i den sjuande himmelen, men gjekk heim og merka meg datoen. Du kan nå seie det slik, at bekymringsmeldinger har med sikkerhet å gjere. I linken ovanfor dreier det seg om forebygging, seier den interjuvede. Korleis dei ved kausale ting skal skildre kva som er kva, når det akkurat har vore bekymringsbutikk, er vanskeligare å forstå, informasjon er informasjon, og av og til er det ikkje lett å forstå korleis 20 meldinger ein plass det ikkje skjer noko, hjelp å oppklare ein nærliggende hendelse ein annen plass der det har skjedd noko. Det ligg ein ubåt utanfor Fedje, med 67 tonn kvikksølv og lekker ut i havet, det er meir kvikksølv enn i Minamata hendelsen. Men den 31. mai 2010 behandlet Stortinget Innst. 275 S (2009–2010), då var tre politikarar vekke, dei var, viss me skal tru info tilgjengelig, ikkje på jobb. Fedje ubåt saka vart ikkje behandla riktig. Du kan nå seie det slik, at bekymringsmeldinger har med sikkerhet å gjere.
Det går på at viss du er ute og vasser i folkelige relasjoner, kva med å «keep a lid on it», hold lokket på betyr dette. Det er ikkje ein del av måten å politie samfunnet på, å berike seg på andres bekostning, ved å spy opp informasjon om kor ille folk er innanfor visse perimeter. Det er fort menn, det er fort menn som ikkje har tilgang på dei beste jobbene, og det er fort kvinner som får jobbene. På politiforum er det ein artikkel om ei kvinne i politikken, som nyt både hytte og DNT hytter.
https://www.politiforum.no/det-er-ekte-luksus-a-ga-pa-tur-i-fjellet/302113
Det går ikkje an, dette manglende magamålet dei som alltid har fått, oppviser. I kombinasjon med dette:
Det går ikkje an, fordi «lovverket» blir eit middel for å svinebinde folk vekk ifrå samfunnet vha jobbklubb for politiet. Eg tipper folk dør av denne utvidede forbruksfesten. Er du politikar, og det byrjar å bli mange politikarar rundt om, så har du eit ansvar for å begrense deg, ettersom du allerede er priveligert. Det heng ikkje på greip å klage i media om kor ille den høgt lønna jobben er, og kor mykje dei hetsast pga den, når tala er tvilsomme, og risikoen vel i stor grad uendret, men samtidig begi seg ut på sommerlige eventyr i fjellheimen, for infrastruktur som burde unnes dei som ikkje har så mykje å rutte med, slik at dei kunne brukt den, utan helsepolitiing, utan å bekymre seg om kven som får innfall som leder til bekymringsmeldinger. Hald deg på det dyre hotellrommet ditt viss det er så ille er mitt råd. Begrens deg til hytta di. Samfunnet kan ikkje styres etter dine stadig ekspanderende privilegier. Det blir sagt i NRK saka
at nokon pasienter har villet ha «spytthette», eller lignande villet ha «beltelegging. Det var veldig bekvemmelig isåfall. «Joa, det er ulovlig, men vi lever da i eit demokrati og nokon av pasientene «ville» ha det, følgelig er vi sosialdemokratiske, og likt skal være likt. Etterpå blanda me det». Eg fikk vel melding om at eg skulle bli beltelagt viss eg ikkje tok medisiner. Antipsykotika. Den einaste butikken som eksisterer adekvat viss du må ha helsehjelp. I Trygdekontoret episoden «Resett-retrett og jakten på identitet», diskuteres det kommentarfelt, det er «den lille manns ropert», men det er jo kanskje èin slags dysfunksjonell ropert, og når meiningane divergerer på ein ufordelaktig måte som ikkje passer det større skjemaet i tingene, blir du slått i hovudet, i overført betydning, med moderator. Samtidig er nok kommentarfeltet èin arena for Agent Provocateurer. Då kjem politikeren inn, ho/han vil gjerne verte hetsa via det kommentarfeltet. Då kjem politikeren inn, ho/han vil ha ytringsfrihet, med spillteoretiske svingninger eller kva ein skal kalle det. Ho/han vil plassere seg, via skjemasnakk, i forsikringsposten, eksponert person. Ho/han vil kanskje straffe folk for Havanna syndromet via psykiatriens skjemasnakk, men samtidig vere trygga erstatningsrett viss det samme skjer med han/ho.
Her må det seiast at eg støtte på Lubna Jaffrey, den 3 September kanskje, 2021.
Eg har sett på Instagram og Facebook, pr sist eg sjekket er eg ikkje i porteføljen av blokkerte.
Når du har bråk med NTNU, eller nettverk derifrå, kjem det ymse kravlende frå ut frå treverket i den norske faunaen. Du har folkelige relasjoner, PR, så har du det eg har opplevd, det er noko meir ullent, og nettverk, det har eg ikkje ambisjoner om, men eg kan fortsatt beskrive dette.
Edit: No har eg vært litt innom diverse, eg merker meg at ein kritikk mot det eg hevder er at eg ser samanhengar, jada, det er riktig , og eg tenker å begynne, å pleie å sei, at Psykiatrien har kuttet over samanhengar før. Lobotomi tida vart innleda i 1939 i Skandinavia, det er søkt å ikkje drøfte dette, då det har overlapp med 2 verdskrig. Dei to tingene har sjølvsagt lite – til ingen samanheng. Det er egentlig kontrasterende det som vert sagt i The Search for the Manchurian Candidate.
In 1952 the Office of Scientific Intelligence proposed giving another private doctor $100,000 to develop BLUEBIRD-related “neurosurgical techniques” – presumably lobotomy-connected.3 Similarly, the Security office planned to use outside consultants to find out about such techniques as ultrasonics, vibrations, concussions, high and low pressure, the uses of various gases in airtight chambers, diet variations, caffeine, fatigue, radiation, heat and cold, and changing light. Agency officials looked into all these areas and many others. Some they studied intensively; others they merely discussed with consultants.
Min ufine, til mindre fine formulering, om at i U.S.A hadde dei i si tid COINTEL, men her i Norge hadde me forsyne meg noko som ligna på NOINTEL. Den svekkes ikkje umiddelbart, den er ikkje bra den formuleringa, det er eit billig poeng, men eg roter litt på kva angår desse temaene. Det pleier å være snart haust. Iallfall rett etter at eg har sett The Odyssey, og filmen var over, og eg har fått med meg hovudtrekka, men den dialogen, alt av dialog, den dialogen skulle eg gjerne hatt litt ekstra ro til å ta inn over meg. Oddysevs er snart heime, sjølv om filmen varte 2 timer og 52 minutt og er eit bilete av tjue år, i alle fall ti år, ettersom Illiaden, dekker dei første ti åra.
Terningkast 5 & terningkast 2
Odyseen var egentlig bra, nesten terningkast 6, eg vil at den skal være terningkast 6. Det blir eit terningkast 5, men det kan hende eg må oppjustere dette til 6. I The Search for the Manchurian Candidate av John Marks, står det å lese:
“We were very interested in anything that could make someone schizophrenic,” says Greenblatt.
Iatrogenisk medisin, er eit begrep som går på at medisinen lager sjukdommen. Det blir behandlings kjør. Ein lyt pusle det saman sjølv, ein lyt tenke seg til det, det kan sjå ut som om sjukdommen var interresant fordi kuren kunne innebære maktbruk. Det kan sjå ut som om Sjukdommen var interresant å prokurere fordi då kunne ein nytte hammeren. Zoomer ein to hakk ut: Det er vanskelig å sei kva som kom først i ein sådan sos, provokasjonstilsnittet, eller den kriminell adferden provokasjonstilsnittet søkte å påvise.
Ein ser at fordums kur ikkje er bra, og framtiden ikkje nødvendigvis ber med seg håp om umiddelbart lyse tider, mtp dette kald krig programmet.
Eduard Busch i Palle Tårnhøj’s 2 skriv tilgjengelig
Dr. Busch is a founding member of the Scandinavian Society of Neuro surgery and he was the first vice-president of the Society and the second president. He is a member of Dansk Oto-Neuro-Ofthalmologisk Selskab, of Dansk Neurologisk Selskab, Dansk Medicinsk Selskab, of Deutsches Gesellschaft fur Chirurgie, of Svensk Keurologisk Forening, of Det Islandske Videnskabernes Selskab, and a corresponding member of the Harvey Cushing Society. Recently he was elected president for the Third International Congress of Neurological Surgery to be held in Copenhagen in 1965.
Dr. Busch has a very dynamic personality. He is a very charming person, but may also cause controversy mainly because of his dynamic approach to problems. He thinks fast and acts fast, and he expects others to do the same. He is not an ordinary type of person and he will always make a strong impression on those who meet him and especially on who get to know him closely. He is a strong believer in the democratic principles, in political life as well as in his own department. It is apparent to those working with him, however, that for a chief with such a powerful personality it frequently is difficult to transfer theoretical ideas about democracy into practical life in the department. He requires hard and long working hours from his associates and if the work is not done to his satisfaction he will let them know so. 1’0 those who have worked with him he will remain a close friend, and he always takes a keen interest in the future of his associates. Nobody ever asked for his help or advice in vain. First of all he is a very warmhearted man, devoted to his work, his patients, his family, and his friends. He sincerely dislikes personal glorifying, and the writer takes a great personal risk of attracting his dislike by listing all his honorary degrees and especially by mentioning them at the beginning of this biography. Dr. Busch is devoted to his patients. He wants them treated on a very personal level-more like close friends than like patients in a big hospital. He likes to compare his service with that of the country doctor, who knows not only the medical problems of the patient but also his whole personal background. His interest for the patient extends to the relatives of the patient too. He always emphasizes the impact of a serious disease on the patient and his relatives and the fact that the problem should be dealt with accordingly. Although he makes rounds fast he always has a kind remark to each patient. Dr. Busch is a gifted surgeon and, although his motto is “An operation is soon enough done when good enough done,” his surgical procedures are done fast as everything else he does.
Sånn (ovenfornevnte sitat) er det ikkje i psykiatri, det er ikkje slik at psykiateren veldig lett kan bli «venn» med familien til pasienten, uhildet. Eg har ikkje grunnlag for å demonisere psykiatere, dessuten utvikler samfunnet seg, og det er forskjell på folk. Uansett kor vennlig Busch kan ha framstått hadde eg vært redd mannen. Eg hadde vært redd mannen i hans fulle kapasitet(til å utøve lobotomi), med mitt erfaringsgrunnlag, som vel er annerledes, enn vedkommende som har erfart lobotomi i nære relasjoner, eller overlevd. Nokon av tekstene som er å oppdrive om vedkommende ser ikkje ut til å bære med seg demokratiske betraktninger, som visstnok Busch sjølv var opptatt av. Bildet er allikevel tydelig nok; her har ein utført lobotomi, deretter er ein i kontakt med familien, statistisk sett, mtp det betydelige antallet lobotomerte i Danmark, 4500, og mtp at det er utpreget særtrekk verdig nok for eit minneord.
Det er slik at pasienter «ville» det. Det spekuleres kor vidt Ellinor Hamsun ville lobotomeres i nokon av tekstene vedrørende dette. Det er vel ingen som vil bli fratatt førlighet, og evnen til å ta del i livet. Det nevnes her at hjelmen var oppfunnet noko tid i forkant, fordi når ein ser på diskursen, kan det framstå nødvendig.
Eg vil, i neste eller kommende innlegg, gjerne dele litt om korleis negative brukeropplevelser kan bli rapportert, og at det ikkje alltid framgår av dokumentasjon pasienten har tilgjengelig, og at det dermed blir foreslått at pasienten har vært fornøgd, på avgjerende tidspunkt. Ikkje mtp personkritikk, meir som systemkritikk.
Modifiserende anmerkninger:
Sykehusene skal ha vært overfylt. Det er det som ofte er forklaringen på lobotomi, det er sikkert heilt reelt.
The Search for the Manchurian Candidate av John Marks, begynner med å skildre ei uskuld tid i Amerikansk etterretning. Bl.a berettes det om eit middel, kinesiske unger skal smøre på Japanske uniformerte, under WW2, som skal få dei til å lukte avføring. Dette skulle få Japanerene, meir bestemt dei Japanske uniformerte, til å gremmes av lukten, og utnytte deiras predisposisjon til å føle skam. Det er Tyskland som er ein driver for tanke kontroll eksperiment boka drøfter. Tyskland vart ei stormakt på dette etter 1 Verdskrig, gradvis. I historikken boka foreslår er Tyskland ein driver for tanke kontroll eksperiment. Eg har mindre kjennskap til Tysklands historie i 1 Verdenskrig, men me ser det foreslått i «Babylon, Berlin» serien, at psykologisk krigføring oftare og oftare framstår som underliggende i tematikk knyttet til 30 tallet i Berlin. Det er kjent at Tyskland og Adolf Hitler følte seg lurt, etter Versailles traktaten. Dette er verifiserbart fordi me kjenner til Dolkestøt teorien dei (1 verdskrig veteraner) trudde (eller oppgav dei trudde) på. Det var iallfall den informasjonen dei brukte for å iscenesette den nye aggresjonen som skulle følge etter 20-talet. Dolkestøt teorien, blir me fortalt at er eit falskneri. Det stemmer nok. Tallene på døde var rundt 75 millioner etter krigen, 6 millioner av dei var jødiske liv, det skal ha vært 44.000 leirer rundt om i Europa. Krigen var rettet mot jøder som etnisk gruppe, samt andre etnisiteter, av desse, er romfolk ofte nevnt. Da er det eit spørsmål som melder seg, kva det var som fikk Tyske veteraner til å føle seg lurt etter 1 Verdenskrig. Det å føle seg lurt er vel subjektivt, men mange følte det, og det å føle seg lurt er nok ikkje noko ein skryter på seg. Dolkestøt teorien dukker iallfall opp. Versailles traktaten er ofte forklaringsmodellen, mtp at Tyskarane på denne tida nok meinte krig var eit alvorlig foretagende gjer det i noko grad meining. Det er sjølvsagt også det faktum at 1 verdskrig med sin nye industrielle dimensjon aggregerte smerte som skulle bli til traumer, og nevrologiske problemer på ein måte Europa ikkje hadde opplevd heilt og holdent før krigen hadde pågått i åra mellom 1914-1918. Det var tenkelig ein katalysator at f.eks Kaiser Wilhelm instituttet utvikla sprengstoff og diverse gasser, klorgass, sennepsgass, og litt forskjellig, som effektiviserte dødeligheten ved krigen og dessuten gjorde krigsopplevelsene umulige å leve med. Det vart akademisk fundamenterte nyvinninger som gjorde at krigen forgiftet soldatene som måtte delta. Sovjetunionen registrerte høgast tap av menneskeliv, Kina meldte høgt antal døde, Polen er representert blant landa med flest døde, og Tyskland er naturlig nok representert med massivt tap av menneskeliv. Vidare er Japan og Jugoslavia på over millionen døde ila 2 verdskrig. Lenin kalte for øvrig Versailles traktaten eit tjuvanes kjøkken. I løpet av opphold i Tyskland tidligere det århundret er det ikkje umulig at han vart behandlet for syfilis. Han har isåfall sannsynligvis blitt behandlet med kvikksølv og ymse knask i det landskapet, til sist mistet han funksjonsevnen. Sannsyn for å oppleve sympati med egenopplevde (nevrale utfordringer) greier/traumer er 75-80%, motsatt; ikkje sympati ligg på 15-20% regner Gemini ut. Sjanse for at Lenin helse relaterte problem i Tyskland rundt 1900 var syfilis (1895 er oppgitt) var omtrent 50-70%, sjanse da for at han erfarte kvikksølv behandling-> opp mot 100%. Dette er litt søkt, å stadig dra inn kvikksølv som what-aboutism aktige innfall, men eg søkte ved ein inkurie på kva Lenin syntes om oppgjeret. Då viste det seg at også hans mentale funksjonstap, ikkje kunne adskilles frå temaet kvikksølv som legemiddel.
Eg ser av Babylon, Berlin serien at traumer pga tiltagende industriell krigføring er eit vesentlig tema. Ingenting av dette er sagt pga apologetiske tanker, eller motiv, meir for å plassere visse uhyrligheter i kontekst. 1 Verdenskrig var kanskje dei første hick upsene til ein Europeisk koloniøkonomi som ikkje lenger var like lovlig som det før hadde vore. Mia Tuft skreiv i 2026 ei bok om narsissisme, det er åpenbare årsaker til at narsissisme begrepet stadig er i omløp i 2026, uten at eg kjenner til annet av Mia Tuft enn artikkelen om Ellinor Hamsun, eller kjenner til hennar spesifikke motivasjon for å skrive om narsissisme. Ellinor Hamsun karakteriseres i artikkelen
Ellinor Hamsuns tragiske skjebne – del II
Kim Larsen
med narsissisme som en mulig karakteristikk «innbakt» i personlighetsforstyrrelse.
Dette er ein blogg, og for tida er dette utelukkende metaskriving/metaskrivning. Feil er meget sannsynlig i tekster da dei ikkje er skikkelig prosessert tekst. Humor, det er noko som desverre presser seg fram stundom, gjerne då svart humor. Eg prøver å redigere det vekk når eg opplever at teksten er grei nok til at upassende, framprovosert svart humor trekker den ned.
På stamtavla til lobotomi ligg trepanasjon, alle som har hatt intens hovudverk, herunder den rette typen hovudverk, som eit indre trykk i hovudet, eller som manglende sirkulasjon, eller følelsen av dette, og varme eller feber lignende symptom, forstår kanskje impulsen til å lure på om det er eit hol som skal til for å bli kvitt smertene. Det betyr ikkje at eg foreslår at det aleine er årsaken til trepanasjon, den er nok sammensatt. Poenget er berre at intuisjon, og innfall kan være årsaker til at ei behandlingsform (nærliggende sjamanisme eller naturlege; trepanasjon ) oppstår, såvidt meg bekjent var det ikkje alltid at penetrering av kraniet (trepanasjon er det eg forsøker å sette ord på her) fortsatte inn i hjernen, og der er ein forskjell eg kjenner til, mellom lobotomi og trepanasjon.
Iatromedisinsk, det er ikkje eit begrep, eller, det er eg-har-laga-det sjølv kvalitet på det begrepet, eller «begrepet» om du vil. Iatrogenisk medisin blir brukt, og iatrokjemi er litt oftare i omløp. Det har fort med Paracelsus å gjere, dette begrepet.
Ellinor Hamsun vart vudert av legen Dr. Silberstein i 1939, han antaes å ha vært av Jødisk opphav. Dette er ikkje nødvendigvis umiddelbart åpenbart for ein lesar, for ei kvinne som har gifta seg med ein Tysk mann, og har hilst på Hitler og Goebbels, dette ifølge Kim Larsen’s tekst. I 1936 ble Ellinor Hamsun skadet i Tyskland, i ei bilulykke. Ellinor Hamsun møtte ektemannen etter ulykka. Ulykka har vært diskutert som 1943 relatert i tidligere tekster, men skal ved nærmare ettergåelse av dette, ha skjedd nyttårsaften 1935/1936.
Oppsummerer:
Eduard Busch var ansvarlig for Ellinor Hamsun’s lobotomi, ser det ut til. Eduard Busch var i nettverket til Wilhelm Tönnis, overordnet var de i nettverket til Herbert Olivecrona, ein svensk adelig neurokirurg. Wilhelm Tönnis vart medlem av NDSAP i 1938, med tilbakedatert innmelding til 1937. Heilhetlig hadde dei kongresser, desse lobotomi relaterte individene, der dei pleiet omgang med kollegaer og fagfolk innenfor feltet. Sjølv om Eduard Busch skal ha vært aktiv i motstand under krigen, var Tönnis og Busch igjen medlemmer i samme interesseorganisasjon slik det ser ut for meg, i 1950:
Deutsches Gesellschaft fur Chirurgi
Ørnulv Ødegård representerer vel ein annen form for sosialt lag, kan ein berre anta. Felles for Busch og Ødegård er at dei var Amerika orienterte. Ut ifrå anskuelser som har med bio finans gjer dette meining, klientellet begynte å reise til Amerika for bedre utsikter; kva er vel ikkje meir naturlig for ein fagmann enn å henge seg på det lasset.
Spekulasjon for spekulasjonens skyld:Hermann Goering var relatert til svensk adel, det er ikkje vanntette skott, nødvendigvis, i desse fornemme nettverka, på denne tida. Han var innlagt på psykiatrisk sjukehus i Sverige, og Karl Olivecrona, Herbert’s bror var nazi sympatisør, og tok imot Tyske tilknyttede. Det er fint å kunne velge side av historien etterpå, men eg trur det var forbeholdt dei få. Spekulasjon for spekulasjonens skyld slutt: Det var vel ikkje nødvendigvis slik at dette utsagnet rommer det heile, det er berre det at lobotomi i sin essens dreier seg om å ødelegge mennesker så dei blir mindre plagsomme, skadevirkninger blir nok meget sannsynlig tydelig umiddelbart. Det vil aldri verte noko seier for legevitenskapen at det tok 50 000 menneskeliv å oppdage at dette kanskje ikkje var helsefremmende. Dei kan ha scoret greit på IQ test desse «knivanes apostlar», som ein forfatter har brukt, men det hjelper lite når dei ikkje satte det ut i praksis, det kom aldri vanlige folk til gode. Det hadde vært bedre om dei (dei som utøvde lobotomi) hadde innsett sine feilgrep, men dette ser ein ikkje teikn til.
Det vart vel ikkje den heilt store, alt omfattende og alt omveltande gjennomgangen av Epstein filene i Norsk media. Mange media outlets pirka i det, dei pirka i det innanlandske, og glefste mot det eksterne, som kanskje var litt meir trygt, og på avstand. Dette kjenner me til. Saks komplekset åpna allikevel opp for at nettverk, nettverk kan være klare koblinger, nettverk kan være kriminaliserende, og saka demokratiserte kanskje det å addressere dette. Medan me ventar på at media får tygd litt på dette og komme med meir eller mindre heldige taktiske utfall mot akkurat dette, vedrørende kva nettverk impliserer (mtp dynamikker), før dei introduserer det i strategiene sine(enda eingong, for hensyna til folka dei kritiserer og ikkje, dei er nok litt på plass allerede, og kan sjå ut som at har med kva folk dei er «på lag med», dette er på samme tid naturlig, som djupt urovekkande), er det viktig å fråtse i dette, medan jernet er varmt. Eg fikk aldri smi medan jernet var varmt. Eg tar meg i å fråtse i dette med nettverk, og dobbel moral. Eg vil gjerne påpeike det åpenbare der det er mulig, og litt skjult. Du vil ikkje finne «liker» knapper på dette innlegget.
Eg leser no Lobotomert av Oddrun Midtbøe.
Walter Freeman hadde herremannens særpreg, han var ein showman, i forelesninger, og tydeligvis sosial, og godt likt, med glimt i auget. Han var også rask til å foreta lobotomien eller den lobotomi aktige operasjonen for dei som gjerne bryr seg om forskjeller på inngrepet. Han utførte lobotomi på barn ned i 4 års alderen. Deretter tok han bilde av dei, regelmessig. Dette brukte han som argument for inngrepets kvalitet, den sa han var bra. Han kom over ei husmor, med frustrasjons relaterte problem. Dette var Sallie Ellen Ionesco, og han utøvde angivelig lobotomering på ho, etterpå kom det fram at det var teikn på at han hadde eit forhold til kvinnen, utenomekteskapelig. Han lot ikkje kvinna bruke heile hovudet sitt på ein effektiv måte, ved å kutte av nevrale forbindelser, og etterpå forbrukte han litt av familien (ved den mulige seksuelle relasjonen til den lobotomerte mora) til dattera som var ventande utanfor, rommet der inngrepet skal ha skjedd. Dette med at Walter Freeman var godt likt, og ein litt sjarmerende type, peiker litt tilbake på dette med nettverk. Erru me erru god.
Gjennomgangs melodien er at dei (referer no til Norske forhold, f.eks uføre) som isolerer seg, og søker ro, er mistenkelige. Dette er litt av eit påfunn, det fasiliterer ubrukelige pasient/pleier interaksjoner, tanker om produktivitet, eller oppfattet produktivitet eller oppfattet effektivitet som ikkje heilt lar seg rettferdiggjøre med kjølig analyse. Det vanskeliggjør av og til kvile. Det reduserer og dei pleierene som vil gjere ein jobb til oppassere.
For dei som måtte bry seg om reelle feministiske verdiar, er det jo litt påfallende at Freeman amputerte vekk, via reduksjon av neurale koblinger, dei kroppslige delene han såg på som overflødige, og tok for seg av dei kroppslige delane han hadde utbytte av sjølv. Joda, definitivt ein sjarmerende mann dette, sikkert lett å snakke med. Midtbøe bruker litt tid på å sette Freeman’s praksis med lobotomi i perspektiv ved å kontrastere han med Joseph Mengele. Det må ho vel kanskje gjere, skal det imellom to permer. Det går på at Freeman fikk folk ut ifrå sykehus eller institusjoner, meir eller mindre det Foucault tenkte på som klinikker.
Norge, 1941, November eller Desember (det er ikkje «samma det vel«, men «samma det vel» er vel litt tilfelle når dei ikkje har navn eller nøyaktig dato, i okkupasjonstiden. Dette skulle dei involverte uansett gå klar av.)
Den første som opplevde lobotomi, var ein skogsarbeider, 35 år. Han døydde av det. Det er klart at han var på skauen, at han var ein av «gutta på skauen» er generelt sett sant, om det spesifikt er sant for den mannen i relasjon til den gruppa som holdt på med motstandsarbeid er mindre klart. Me veit at det finnes studier som peika på at i Sovjetunionen vart psykiatri brukt for å stagge dissidenter, det foreligger studier på at i Nazi Tyskland vart dissidenter heftet med diagnoser for å «parkere dei». Karen Mulder, tidlig assosiert med personer involvert i Epstein relaterte greier skal, ifølge rykter, og mindre verifiserbart innhold på nett ha opplevd å bli tiet, vha psykiatri, vha medisinering.
Me lærer dessuten i boka «Lobotomert – lobotomiens historie» av Oddrun Midtbøe, at dødsraten var på 38 prosent. Det var ikkje avskrekkende. Menneska som opplevde lobotomi skulle i all hovudsak ikkje vere mennesklige lenger, eller ikkje være menneske lenger. Ødegård, tenkte etter krigen at Tyskebarn var innsatsfaktor i jobben han gjorde. Amerika fikk han eit meir positivt syn på etter at dei hadde begynt å etablere seg som ein maktfaktor, då Tyskland kapitulerte 7 Mai 1945 i Reims i Frankrike.
Ein vektet kilde til opplysninger vedrørende Ørnulv Ødegård er visstnok Lars Borgerud [AI ved Gemini]:
Historikeren Lars Borgersruds kildestudier
Historikeren Lars Borgersrud har i sine bøker (blant annet «Vi ville ikke ha dem») dokumentert Ødegårds vanskelige balansegang under krigen. Kildene viser at Ødegård takket ja til å sitte i lovkomiteer under okkupasjonsstyret for å beholde posisjonen og kontrollen over fagfeltet sitt, men at han og de andre legene trenterte arbeidet med vilje for å hindre at nazistiske rasehygieniske lover ble innført i Norge før krigen var over.
Og:
1. Det medisinske historiske tidsskriftet Michael (2022)
Den mest detaljerte og nylige gjennomgangen av dette finnes i forskningsarbeidet «Jødene som ble innlagt i sykehus for å unngå deportasjon» publisert i Tidsskriftet Michael (Supplement 30, 2022). [1, 2]
- Hva kilden viser: Denne studien dokumenterer spesifikt at Gaustad sykehus hadde ti jødiske pasienter innlagt under aksjonene.
- Dokumentasjon på Ødegård: Rapporten siterer direkte fra de historiske politiavhørene av overlege og direktør Ørnulv Ødegård etter at pasienter rømte.
Det var bra at denne informasjonen ikkje vart destruert, slik Joar Tranøy skal ha erfart.
Når Rolv Gjessing vart anholdt i 1941, trua samtlige av Oslo kommunes overleger med å avtre, i protest. Gaustad sykehus var statlig eigd, ikkje kommunalt, den korte beskrivelsen av boikott pga Rolv Gjessings arrestasjon ser derfor ikkje ut til å ha innbefattet Ørnulv Ødegård. Det er utelukkende basert på datidens historie skriving, og ansamlinger av rapporter (politi rapporter skal verifisere Ødegårds riktige holdning under krigen) at Ørnulv Ødegård framstår. Dette er kjent, den 35 årige skogsarbeideren som døydde må ha vært eit menneske då lobotomien enda med hans tragiske endelikt.
1842 24 07 2026
Då har eg styrtlest Oddrun Midtbøes bok om lobotomi.
1859 24 07 2026
Då har eg og styrtlest sidene om Mads Nikolai Berge. I gamle Hellas hadde dei ein matematisk måte å definere ei kule språklig vha ein uttømmende. AI kan finne på å oppsummere det på denne måten:
Den uttømmende metoden (exhaustion method) er en gammel gresk geometrisk framgangsmåte for å finne størrelser som areal og volum til buede figurer, ved å innskrive en rekke enklere polygoner. [1, 2, 3, 4]
Prinsippet bak metoden
- Innskriving av figurer: Man fyller en buet figur (som en sirkel) med en mangekant (polygon) med et bestemt antall sider.
- Gjentatt tilnærming: Antall sider i mangekanten økes trinnvis (for eksempel fra 6 til 12, så 24).
Det er klart, har du ein stålpidne og hammer og ein test person og eit rom til å utøve torturen, dvs eit heilt hus med eit særskilt rom for dette, kan du kalle dette «exhaustion method» og hevde dette sadistiske torturforløpet, som i verste fall er eit terminalt eksperiment, er forskning. Dette er tortur, satt i system. Det rammer/rammet f.eks utgrupper, tyskertøser, tyskerbarn, taterjenter er beskrevet i boka av Oddrun Midtbøe, det er krigsseilerne, folk på feil side av krigen (WW2). Hjerneforskning, er det noko, er det eit fint nyord. Personnummeret ditt er interresant for diverse interesser, hadde alle dei ulike personene med personnummer som er interessert i det utvalgte, «sjuke» & sjuke personnummeret, blitt like eksponert som personen, objektet (innehaveren av «Sykdommen» og Sykdommen, det betyr på Foucaultsk: sykdommen, i møte med The Gaze’s evig reduserende persepsjon), av parter som var uavhengige og hadde eit kritisk blikk, ville nok dette kanskje vært ein start. Dei vil på ferie og på ferie og ha høgt forbruk. Viss nokon ligg heime og daua pga overforbruket til dei heldige, som slipp det store ubehaget, er det viktig å være positiv, på ferie. Heime må dei sikkert være positivistiske, på arbeidsplass og i relasjoner, evig på jakt etter «vanskelige». Oddrun Midtbøe diskuterer ikkje The Pink spot theory såvidt eg har fått med meg. Viss Helsedirektoratet og folk relatert til Helsedirektoratet kan gå med på å avslutte den utstrakte, og privilegerte perioden som overmennesker, der biofinans, med pant i mennesker, i påvente av anledning til kanskje litt frimodig landgrab, eller kva faen som får kyniske mennesker som avviser heilt legitime krav, til å tikke, så kanskje kan levelige forhold for folk flest verte synlig i horisonten. Viss avisene så slutter å framstille desse praksisene, eller tradisjonene som strebenen etter supermennesket, så kanskje ein lander på nokon såre føtter, og møre bein, etter nokon heilt uansvarlige år, eller mitt personlige The Reign of Terror.
«Kan me med frykten frå lobotomi tida, fortsette tvangen, for å avhjelpe ein kapitalistisk modell der oppfattet effektivitet har inntatt plass, der det tidligere var produktivitet, der det har vært innovasjon. Kan biofinans ta vare på dei nye kandidatene til innvielse i vestens forbruksmysterier, altså f.eks forsikrings-godt (tenkte her på kalvegodt) når mulighetene for personlig utvikling f.eks vha finanskapital er dønn saturert»
Sverre svarer: «Eg veit ikkje, du kan prøve, og sjå korleis det går»
Det ender vel fort opp i eit slag terminal eksperiment i større eller mindre målestokk.
Det er eit stort, gapande hol i rettsstaten og det fylles med sjel og kjøt, eller kjøt og funksjonsevne. Viss noko er på avvegar, held folk som veit heilt kjeft.
Det er eit stort, gapende hol i rettsstaten når helse er involvert, og dei som finnes der, i helsa, tilsette, fortel det til deg, klart og tydelige, i nektingar.
Siste ord før innlegget blir så langt at det begynner å knele
Eg gløymte å sei at Odysseen handler om den trojanske hesten, og tap av uskuld og kavaleriske normer, ja det føler eg litt på. Det blei heitande krigslist. Men Odysevs heimtur vart lang, og på heimturen møtte han seg sjølv og falne medsoldater. Og Kykloper. Homer er nevnt i The Search for the Manchurian Candidate. Det handler om Nepenthe. Scenen er utelatt frå filmen, Odyssevs hentar etteretning ved å ikle seg tigger kostyme og dette foranlediger den trojanske hesten. Det er utelatt frå filmen at Helen møter Odyssevs, og sverger ei ed, som ho overholder, for seinare å verte ei slags ulydig kone, som forårsaket Trojas fall, og menns død, i ekteskapet med Menelaos, men ho ønsker på tidspunktet ho møter Odyssevs seg vekk ifrå Troja. Historien vert kalla eit eventyr. Eg tenker på den som ein overlevering, delt i seanser attmed leirbålet, eller det som overtok for leirbålet når stamme vart til sivilisasjon. Det beste dokumentet som finnes, og sikkert vel så presist som mykje annet gnål. Eg setter på There Will Be Blood, Daniel Plainview ser ikkje ut til å ha tålmodighet til å bli gamle penger. Han fremmedgjer stesonen etterkvart, og blir utmattet av den krevende presten. Daniel Plainview er kun fri dei første fem minuttene av filmen, når han overlever og får skjøtet sitt omsatt til alt imellom ein slump med penger eller liten formue. Han overlever den utmattende presten. Han må forholde seg til han i fleire «personaer», eller reinkarnasjoner, han hjelper presten når han er berre den første tvillingbroren, som kjem med nyttig informasjon, og hjelper Plainview til å overleve og vel så det, men hjelper han ikkje når han preiker om religion og fordømmelse, men vil ha hjelpa til Plainview i form av økonomisk støtte. Han overlever den patetiske og sikkert plagsomme presten, i Paul Dano’s skikkelse, på ein måte som gjer at vi mister all sympati for Daniel Plainwright. Dette er også terningkast 6. Du er overbevist når Daniel, vel ein av dei, uansett, seier at han er ein Oljemann. Daniel Day Lewis spelar Daniel Plainview i ei glimrande karakter fortolkning. Odyssevs er vel heller ingen påtatt type, han overlever dei ti åra med krig, og falne medsoldater, ved å bryte reglane, og starte ei lang heimreise, på nye ti år, han gjer egentlig feilen, blasfemi eller hybris, i Illiaden, som Akilles, når han drep prestane (prestesonen ) i tempelet til Apollon i Illiaden på stranden like etter landgang, men ikkje like ille, Odyssevs roper i raseri ut mot havet, på gudane, sikkert ikkje som Rune Rudberg i 1990, eventuelt som Rune Rudberg i 1988 (eller 1989, då mamma sorterte epler til det norske albumet på den no nedbrente låven heime, som vel må seiast å være heilt decent(albumet) for denne varianten av norsk visesang, retrospektivt vurdert, De Lillos nevner iallfall i live versjonen av «Sveve over byen» noko om at «så hadde VI OGSÅ…» mtp Rune Rudberg og dette albumet, «Vinger over Europa», også Arja Sajoma brukte lignande ordbruk i 1987, men da «Jag vil leva i Europa». Seint 80 tal, blir 90 tal dette. Tanken om Europa var definitivt aktuell, og litt svevende og ny, i Skandinavia på denne tida, kunne ein kanskje komme til å tenke mtp desse nevnte sangene og Glasnost og Gorbatsjov. Perestrojka! Europa kunne nemlig på daværende tidspunkt komme til å bety Sovjetunionen)
Kommentar 25 Juli 2026: Slutt alvorlig kontemplasjon som starter med ein frustrert observasjon av at eg sjeldent kan utelukke at ein forvokst industri, som av og til synest pasienter er praktisk, med sine vitenskapelige/pseudo-vitenskapelige observerte symptom for å utmatte ein situasjon, og skape villet /forsert resultat dei veit dei synest er sant. Eg opplever at eit handikap eg har, nemlig ødelagt hud etter manipulasjon som endte opp i greier relevant for toksisk erstatningsrett, og den voldsomme taktiliteten dette medfører, blir brukt.
I all hovudsak slutt mtp konkret drøfting Lobotomi ca 23 00 24 07 2026
Rekreasjons tanker om film begynner her:
Eg pleier å runde (eller har for uvane med å runde av skriving) av skriving, som ikkje nødvendigvis er egne kvalitative data utelukkende, konkrete beskrivelser, og meir homogene forsøk på dette, med litt meir, mindre alvorlig informasjon. Altså: dette er
Trojansk hest & Daniel Plainwright. 2x terningkast 6 det der, egentlig
Sjekk av Odysseen og Illiaden: Odyssevs (i Rutger Hauers skikkelse) roper ut sitt raseri mot Poseidon/havet i byrjinga av Odysseen der Troja nettopp har falt, i sorg over tapet av mange gode menn og sint og bittert hybris. Akilles er helten som faller for denne samme type feilen, hybris, då han inntar tempelet på stranda, og dreper ein lojal tjener av solguden, og påberoper seg vreden til Apollon. Ein ser There Will be Blood og liker Daniel Plainview, og tilgir Daniel Plainview, heilt til han blir slutten på filmen, det er hans egen … …det er litt uklart… …må han holde på slik, 2 ganger……det dreier seg om bowlingen, scenen i bowlinghallen… …uansett, det ender med… …eg skal ikkje spoile… …utsiktene for at han blir gamle penger er ikkje der på slutten av filmen… …kanskje kan ein komme til å like Plainwright ein gong til berre pga dette manglende prospektet i filmen … …eller berre sette ekstra pris på Paul Thomas Anderson…
2 ting eg betaler for: Wayback machine kjem til å få oversendt ein symbolsk sum med penger, og eg kjem til å forhåndsbestille The Odyssey så snart det er råd. Eg klarer ikkje nye forteller teknikker, det går på serier på Netflix eller egentlig Ken Burns sin nye serie om Den Amerikanske Revolusjonen. Eg klarte ikkje den forteller stilen, og diverse nye produksjoner, eg håper det går over. Leselysten derimot, den er upåklagelig for tiden.
The search for the Manchurian Candidate er definitivt velskriven, av John Marks, det er ingen affekt i skrivingen, det er lite bruk av personligheten, i form av ironi, eller bittert sinne. Det er heilt klart ein av dei klareste tekstene om tanke kontroll eg har kommet over. Han skriver avbalansert om forgiftning og kultur for forgiftning og manipulasjon. Mange kunne ha skrevet om dette. Han skriver om dette, i 1978, og alt du trenger, om du lurer på kva layouten er for det ein ser i dagens nyhetsbilete som pasient/outsider i psykiatri, det finnes i hans tekst. Dette er minimalisme og essensielt.
Du leser, og leser litt til, og leser ekstra mykje den dagen, og kanskje du ikkje klarer å lese meir, på nokon dager, og så leser du ein forfatter av noko, og vedkommende er som ein slags profet, eller eterisk skapning. John Marks fikk sagt det få andre seier. Han skriv kort og elegant om brutale kjennsgjerninger og alt.
Rekreasjons skrivning slutt
Våkner litt seint etter film til seint
Oddrun Midtbøe’s bok var òg bra lesning, eller egentlig las eg ikkje den, men styrtlas meir delene som framstod mest vesentlig, ho har fokus på menneskene, allerede i første del forstår ein at dette ikkje handler så mykje om helsa til pasienten, dei stikk mennesker i hjernen til dei enten sjølvdestruerer, eller dør. Eventuelt overlever, for alltid preget, og i nokon hensjånader for alltid ødelagt. Ho kjem inn på LSD eksperimentering i Norge. LSD er sterkt prega av at det er ein slags proprietær komponent i Sidney Gottliebs eksperiment. Eg leser om Frank Olson, i Marks sin tekst, han og blir stukket, det er ikkje veldig tydelig, og det er underkommunisert. Styrtlesingen handlet berre om at boka var lånt på Nasjonalbiblioteket i digital tilgang, det er heilt genialt. Egentlig var boka ein detour, frå John Marks sin tekst, boka til Oddrun Midtbøe trur eg fortener å leses i sin heilhet.
Paracelsus
Paracelsus, eller Theophrastus Bombastus von Hohenheimen var opphavet til iatrokjemi. Han tenkte litt vidt og bredt, men det er litt underordna iatrokjemien hans. Han hadde ein idé om at stjerner, og himmelen, var opphavet til sjukdommar. Sjukdommer var sympatier, nesten, mellom kropp og himmel. Det blir nevnt begrepet psykosomatisk i denne drøftinga. Dette i
Thomas Willard (The University of Arizona, Tucson)
Paracelsus on Mental Health
Iatromedisinske tanker er nesten som trojanske hester, dette kun for å runde av teksten, og stikke ut, i gråveret, eg skal kanskje gå ein tur før eg gjer noko annet.
Merk : eg kan ha kommet til å kalle boka til Oddrun Midtbøe for Lobotomi – lobotomiens historie. Den korrekte tittelen er Lobotomert. Ein skamplett i psykiatrihistoria. Dette har ingenting med rekreasjon å gjere, meir med at eg bruker ofte papir, for å lese, og denne boka var på Nasjonal Biblioteket, og hoppar du inn og ut av det grensesnittet, kan du forkludre lese prosessen. AI og drøfting av tekst vha AI kan òg være ei feilkilde.